I midten av juli lærte jeg raskt at Athen har en tidsplan som ikke står i noen guidebok. Før ti var byen vennlig. Ved lunsj var marmoren og asfalten varmet opp, og mellom tolv og fem var det flere dager med over 38 grader. Det var så varmt at myndighetene en gang stengte Akropolis midt på dagen.

Utfordringen er at nesten alt man vil se i Athen ligger utendørs, på høyder og uten skygge. Derfor snudde jeg om på døgnet. Jeg var ute tidlig og trakk innendørs da solen sto på sitt høyeste. Så gikk jeg ut igjen da kveldsbrisen kom og ble ute lenge.
Her er mine 12 tips til gjøremål i rekkefølgen som fungerte for meg: tidlig om morgenen, de varme timene midt på dagen, og til slutt om kvelden.
Jeg sto ved inngangen noen minutter før 8, da Akropolis åpner i sommersesongen. En vanlig billett koster 30 euro, og jeg bestilte inngang til et bestemt tidspunkt på forhånd. Den første timen lå Parthenon i et mykt, skrått lys, og køen ved Propyleene var fortsatt håndterbar.
Rundt halv ti begynte bakken å stråle varme tilbake. Da hadde jeg allerede sett det jeg ville og var på vei ned.
Rett nedenfor Akropolis ligger Areopagos, en bar klippe med fri utsikt over agoraen og takene mot Monastiraki. Den koster ingenting og har ingen åpningstider. Steinen er slitt og glatt, så ta på sko med godt grep.
Jeg satt der et kvarter med vann og en kanelbolle fra et bakeri i Plaka. Det var den eneste gangen i løpet av dagen det føltes svalt å sitte i solen.
Den antikke agoraen ligger en kort spasertur unna og åpner også klokken 8. Jeg kom dit like etter 10. En vanlig billett koster 20 euro. Hefaistos-tempelet er et av de best bevarte greske templene, og det er flere trær her enn på Akropolis.
Avslutt i Attalos' stoa, den rekonstruerte søylehallen med museet. Der er det skygge som kommer godt med når klokken nærmer seg elleve.
Varvakios-markedet i Athinas-gaten har normalt åpent fra 8 til 18 mandag til lørdag. I fiskehallen spyler selgerne gulvene og roper ut priser, og på den andre siden av gaten finnes krydder, oliven og ost.
Jeg kjøpte fiken og fetaost og spiste stående i en taverna i kjøttdelen. Det var ingen elegant lunsj, men den var tidlig. Det er hele poenget i Athen i juli.
Da varmen ble intens, dro jeg til det nasjonale arkeologiske museet i Exarchia. Om sommeren har det normalt åpent fra 8 til 20, unntatt på tirsdager, da det først åpner 13. Billetten koster 20 euro.
Museet er stort, svalt og fullt av slikt som ikke får plass på en klippe. Jeg ble lenge ved bronsestatuene og Antikythera-mekanismen. Sett av minst to timer. Dette er ikke et sted du haster gjennom.
Akropolismuseet har åpent fra 9 til 20 i sommerhalvåret og til 22 på fredager. Billetten koster 15 euro. Gulvet er laget av glass flere steder, slik at man kan se utgravningene under føttene.
Den øverste etasjen er laget for å se ut mot Parthenon. Etter at jeg hadde vært oppe på høyden om morgenen, fikk frisene en helt annen sammenheng om ettermiddagen.
Dette museet i Kolonaki er mindre og roligere. Inngangen koster 12 euro for de permanente utstillingene. Det er stengt på tirsdager, og på torsdager er det åpent til 20.
Jeg kom dit ved 15-tiden og ble værende. De små, glatte marmorfigurene er over 4 000 år gamle, men ser nesten moderne ut. Det gjorde godt med stillheten på museet, da gatene utenfor var på sitt varmeste.
Nasjonalhagen bak parlamentet er åpen fra soloppgang til solnedgang, og inngangen er gratis. Det er ikke svalt her, men gradestokken er flere grader lavere enn på torgene omkring. Det finnes benker, dammer og noen skilpadder i hagen.
Jeg leste en stund og fulgte grusgangene ned mot Zappeion. Da jeg kom ut på den andre siden, hadde skyggene blitt lengre.
Kabelbanen opp til Lykabettos går fra Aristippou-gaten i Kolonaki. En tur-retur koster rundt 13 euro, og reisen tar bare noen få minutter. Man kan også gå opp, men jeg vil ikke anbefale det før klokken er 7 om kvelden i juli.
Jeg var oppe der en halvtime før solnedgang. Da ser man byen gå fra hvitt til rosa, og Akropolis lyses opp samtidig som den siste rest av dagslyset forsvinner.
Den bilfrie gaten som går rundt sørsiden av Akropolis ble min kveldstur. Her henger det meste av Athens kveldsliv sammen: familier, gatemusikanter og par som deler en is.
Jeg gikk fra Akropolismuseet mot Thissio, og strekningen tok omtrent 20 minutter uten stopp. For meg tok det dobbelt så lang tid, siden kalksteinen på høyden glødet i kveldslyset, og jeg hele tiden stoppet opp med kameraet.
Cine Thisio er en utendørskino med Akropolis som bakgrunn bak lerretet. Den er vanligvis åpen fra slutten av april til slutten av oktober. Billetten koster 10 euro og selges kun på stedet.
Filmen var nesten uviktig. Jeg satt i en regissørstol med en kald øl, og da det ble mørkt, ble Parthenon opplyst bak lerretet.
Athenerne spiser sjelden middag før 22, og i juli forstår man hvorfor. Jeg opplevde de beste kveldene i Koukaki, kvartalene bak Akropolismuseet, der tavernaene setter ut bordene på fortauet.
Bestill flere små retter og ta det rolig. Klokken rakk å bli nærmere midnatt før det føltes som om byen hadde våknet ordentlig.
Jeg ville ha reist tilbake i juli, men bare med samme inndeling av dagen. Varmen styrte mer enn jeg hadde regnet med. Samtidig ga kveldene byen en rytme jeg likte. Dette husker jeg best: Det var nesten midnatt, og jeg satt i Koukaki med et halvt glass retsina og en tallerken stekt ost, mens Parthenon lyste opp mellom husene.